Å, la meg få slippe rockegutta
for en liten stund, i hvert fall
De som vrir og vrenger seg
kaster seg rundt og hiver på hodet
De som sirkulerer med jeansrumpene sine
i et sett
Midt i laser og lysorgel
Svart lær og taggete metall
Nei, gi meg et mannskor
Helt uten rekvisitter
Med hvite skjorter
og sleng i blå buksebein
Og luer med brem
Et mannskor som står stille
når gutta synger
Står som en påle i bakken
Midt i bjørkeskogen
Mannsmunner som synger snille ord
Med fjord og nord
og blåne og måne
Gi meg et mannskor som synger sanger
med poesi og melodi
Ett mannskor
der jeg kan se at´n Torvald er så fredfylt i
ansiktet
når han synger tenor
Også så pen som han Ragnar er i blådressen
Hengivent står han fastklistret i bassrekka
Han som ellers er så arg
når han kjører skolebussen
Et mannskor der du kan se at´n Kenneth i
sporten har det bra
når han synger menuett
"Når fjordene blåner
som markens fiol"
synger de
mellom konvall og symre
De tenker vel ikke på sambarytmer
og rockete låter
de som har fioler i hjertet
Mannskoret mitt
med sanselighet i buksebretten
uskyld i skjortebrystet
og vett i luebremmen
Ja, gi meg et mannskor
som jeg kan klappe for lenge
(Inger Johanne Røisli, titeldikt ur
"Gi meg et mannskor" 1993)
